Jeg søkte åpent og ærlig etter sannheten, Gud, og du stod ikke til troende. Du skapte meg slik.

Hvordan kunne du forvente at jeg skulle tro på deg?

Jeg lærte at du skapte verden, Gud, på seks dager og hvilte på den syvende. Men samtidig lærte jeg om universet. Jeg lærte at det fantes milliarder av galakser og billioner av planeter som vår egen der ute, og voldsomme krefter og vidunderlige mysterier. Jeg lærte om kosmisk bakgrunnstråling med nøyaktig den karakteristikk man skulle forvente av et univers som hadde blitt til for 13,6 milliarder år siden og utvidet seg siden da. Jeg lærte om Higg’s-felt, M-teori, kvantefluktasjoner og vidunderlige teorier om universets opprinnelse som du slett ikke passet inn i, Gud.

Jeg lærte at du skapte dyrene, Gud, og satte menneskene til å forvalte ditt skaperverk. Men samtidig lærte jeg om utvikling ved naturlig utvalg, den elegante måten kompleksitet blir bygget opp på fra enkle utgangspunkt. Jeg lærte om genetikk og utbredelsestudier, om platetautonikk og fossiler. Jeg lærte om geniale dateringsmetoder og hvordan alt liv er i familie med hverandre. Du var overflødig i dette bildet, Gud, og jeg kunne ikke tro at du hadde skapt alt levende på den eneste måten som fikk det til å se ut som om du ikke var til.

Jeg lærte at jeg var født syndig, Gud, men samtidig lærte jeg om alt det gode i mennesker, om moral og fellesskap, om kjærlighet og gleden man føler ved å hjelpe andre. Jeg kunne ikke tro at min synd var særlig stor, og kunne heller ikke tro at jeg hadde ansvar for feil som de første menneskene begikk for tusenvis av år siden.

Jeg lærte at du sendte Jesus for å dø for mine synder, Gud, men samtidig lærte jeg å ta ansvar for egne handlinger, og å respektere og beskytte andre mennesker fra lidelse. Hvordan kunne jeg tro, Gud, at du lot en annen lide og dø for noe jeg hadde gjort galt?

Jeg lærte at du hørte mine bønner, Gud, men samtidig leste jeg om kvinnen fra Bam som ba for ungen sin som lå under ruinene av huset deres. Jeg kunne ikke tro, Gud, at du besvarte mine usle bønner når du lot ungen hennes bli kvalt før hjelpemannskapene nådde frem.

Jeg lærte at du hadde skapt meg, Gud, men hvert fiber i kroppen min søkte etter fakta og data fra den virkelige verden for forklaringer. Jeg klarte ikke tro på magi når naturlige forklaringer var uendelig mye mer elegante, spennende og vidunderlige. Hvorfor skapte du meg sånn, Gud?

Hvorfor må jeg være her, Gud?

Gud,

Hvorfor måtte det bli sånn?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi hilste bare kort (vi er bare på nikk om dagen), før vi fortsatte hver til vårt. Jeg håpet for Guds skyld at jeg ikke måtte elge.

Jeg hadde ikke før satt meg godt til rette på ringen før romlingen begynte. Ikke fra vomma, som man rimelig kunne vente, men fra avløpsrøret til dassen. Hadde den endelig fått nok av all dritten?

Mens jeg pliktskyldigst vasket hendene etterpå, kom et slimete grønt hode til syne i skåla, og uten å vite hva jeg ellers skulle gjøre, inviterte jeg det inn på en kaffekopp. Gudene skal vite at jeg trengte en sjølv.

Draugen viste seg å være en røver i poker. Etter bare en ti-femten hender satt jeg igjen i bare trusa. Da jeg sa at jeg hadde fått nok, ble draugen sur og begynte å slenge dritt.

Krangelen som fulgte vekket meg (jeg sover alltid lett etter en tur på byen), og jeg var ikke i mitt beste humør da jeg stod opp for å se hva bråket skrev seg fra. Heldigvis skværet vi opp i det alle tre over et parti sjakk og en eske rosiner, men siden det alt var lunsjtid, bestemte jeg meg for å bli hjemme denne dagen. jeg forstod at det ikke ville ta seg ut å komme på jobb så seint.

"The bigger the lie, the more people will believe it."   ???

-Gobbels

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(Hei, VG gjør det jo selv hele tiden! Dessuten kjedet jeg meg.)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I løpet av natten hadde garasjen blåst ned, og Bjelars sykkel lå ikke fullstendig knust under de forvridde veggplatene. Noen hadde åpenbart tatt feil av sin egen sykkel og Bjelars, og syklet av sted med den. Da Bjelar fyrte opp i ovnen, slo atten kubikkmeter tjukk, tjæreaktig røyk ned i stua, og da vaskemaskinen ble slått på, tok den fyr. Det var med andre ord en forbanna møkkadag, men alle dager er vidunderlige for kaffe.

Med alle vinduene åpne og varmedressen på, startet Bjelar dagen med en orgie av farger. Han var rød i ansiktet og grå til sinns; han drakk Blå Java svart, mens en svart mann sang blå musikk i bakgrunnen.

Da gikk strømmen, uten å si et ord.

Bjelar fløy i taket.

Bjelar ønsker med dette å kaste lys over bakgrunnen for hendelsene som utspilte seg den fjerde januar det herrens år 2007 fra klokka 0800 til 0900 om morgenen, og på det ærbødigste beklage ovenfor naboer og tilfeldig forbipasserende for den ulempe de måtte ha blitt utsatt for i en sikkert allerede krevende situasjon.

Det er for øvrig IKKE Bjelars oppfatning at Fandens oldemor jobber i Hafslund.

Bjelar tar også avstand fra at huset han bor i er et gammelt rottereir, og kommer likevel ikke til å brenne det til grunnen.

Til slutt vil gjerne Bjelar oppfordre personen som ved en feiltagelse brakk løs sykkelen fra ruinene av garasjen, klippet låsen, reparerte bremsene og syklet av sted med den i den tro at det var hans/hennes egen, om å levere den tilbake.

Du kan støtte den opptil den utbrente vaskemaskinen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han har satt utfor Niagarafallene uten regntøy, og bodd en måned sammen med ville løver i afrika uten voldsalarm. På den åttende dagen som fjellgeit i Nepal mistet han en gang tannbørsten sin i et hull, (som var akkurat littegarann for lite til at han greide å fiske den opp igjen med fingrene, og det gikk ikke an å få den opp igjen med en pinne, hva tror du,) men selv da dro han ikke hjem igjen før han gikk tom for tanntråd.

Bjelar er med andre ord en verdensmann, og få er hverken underne han har sett eller eventyrene han har tatt del i.

Mellom de mektige skuene og de farlige sprellene liker Bjelar å slappe av med en god bok. Han er en meget belest herre, som har fullført ungdomskole såvel som gymnas, og han snakker utenlandsk nesten flytende. 

Utenlandsk er imidlertid et noe variert språk av natur, og selv den kyndigste i språket kan av og til støte på lokale helter som snakker en annen dialekt enn hva de selv er vant med.

Dette fikk Bjelar erfare en stille aftenstund i Saigon, da han gikk ut for å handle kvalitetslitteratur i østens …eh… Hokksund. Han streifet gatelangs i timesvis uten å finne det han var ute etter, og så seg til slutt nødt til å spørre de innfødte til råds. 

"Excuse me, sir, do you know of a book-store in this part of the city," spurte Bjelar en smilende eldre herre, som hadde valgt å tilbringe denne natten ute under åpen himmel. (Der er ikke bare vi nordmenn som setter pris på litt friluftsliv.)

Den eldre herren fortsatte å smile, men til Bjelars utilpasshet valgte han å avstå fra å uttrykke seg verbalt. Dette var ikke den respons Bjelar hadde håpet på, men han var ennå ikke rede til å gi opp håpet.

"Books," sa Bjelar, og mimte at han bladde om i en stor usynlig bok, "I am looking for someone that sells books." Den hyggelige herren bød ham på en småstein, smilte og sa "onn dolla!!"

Da bjelar vanskelig kunne se at den foreslåtte invisteringen kunne være bærekraftig på lang sikt, avslo han høflig det generøse og velmente tilbudet. En småstein er som skapt til sitt bruk, (å ligge henslengt i rennesteinen), men lite tilfredstillende som sengelektyre i lengden. Bjelar var sliten nå, og den smilende herren begynte å gå ham på nervene.

"Books," nesten skrek Bjelar, og viftet med armene. "Boooks, books, BOOKS!"

Forvandlingen i den smilende herren var forbløffende. Han lente hodet bakover i forståelse, og kom seg på bena mens han pekte på Bjelars navle. (Hvorfor den smilende mannen valgte dette øyeblikket til å peke på Bjelars navle er uvisst, men etter alt å dømme vedrører det ikke poenget i denne historien, og vil bare føre til forvirring hvis det i det hele tatt blir nevnt.) Med den andre hånda pekte han på sin egen navle, og gjennom et enormt smil som truet med å brekke nesen hans, utbrøt han lykkelig "me understand now."

Han løp litt bortover et smaug, snudde seg og viftet på Bjelar, før han fortsatte overraskende hoppende og overraskende målrettet rundt et hjørne. "Books, books," sang mannen, og lo kaklende i tropenatten.

Bjelar skynte seg etter den målrettede og kaklende mannen, og prøvde å legge merke til alle gangene de svingte til høyre. Etter fem minutter åpnet smaugene seg opp, og de kom ut på en stor markedsplass hvor det ble solgt det meste som kan kjøpes for småstein.

Den smilende gamle mannen var nå fra seg av glede, og danset i lykkerus mot en bod hvor en tykkfallen dame pushet høner. Levende høner i små bambusbur sto stablet i hundrevis bak henne. "Books," skrek den gamle mannen og lagde flaksebevegelser med armene. "Books, books, boooooks!"

Bjelar gav to dollar for en småstein den kvelden, og gikk tidlig til sengs.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En bolle, avisen og en stor svart traktekaffe på kjøpesenteret er god medisin mot gruff og for tidlig solnedgang. Som oftest.

Bjelar tar med seg avisen til disken, peker på en sjokolade-doughnut til kr 24.- og bestiller en stor, vanlig kaffe til kr 22.- av den hyggelige unge kvinnen bak disken. Excellent.

Det blir snart klart at den unge damen har et problem. Den lille grønne kalkulatoren fra nille er ikke samarbeidvillig i kveld. Mistanken rettes mot batteriene, og hun ber høflig om forlatelse; hun må finne nye batterier ØYEBLIKKELIG.

Noe uforstående til bråhastverket roter bjelar frem en femtilapp og seks kronestykker, som han legger på disken foran seg. De neste to minuttene går med på å kjøre slalom med det ene kronestykket forbi de andre fem, uten å skubbe noen av dem ned fra femtilappen. Hvor ble det av den hyggelige dama?

Hun kommer plutselig tilbake, og det er tydelig at ekskursjonen etter batterier har vært resultatløs. Hun har begynt å svette, og øynene hennes virker på en måte ‘rundere’ enn de gjorde ved forige møte. Hun sier at hun ikke fant nye batterier, og spør fortvilet om hva hun skal gjøre.

Nå er ikke Bjelar et monster, men han kan heller ikke se at batteriproblemet er noe som angår ham. Han dytter litt på femtilappen og mumler forståelsesfullt noe om Murphys lov, uvitene om at han like gjerne kunne mumlet noe om ekvivalensprinsippet fra relativitetsteorien. Dama er et spørsmålstegn, men titter like fullt nervøst på Bjelars femtiseks kroner ved siden av den lunkne kaffekoppen.

"Det er greit," sier Bjelar, "jeg har akkurat." 

Blikket smalner, og mistenksomheten truer med å ta fullstendig kontroll over det tidligere så tillitsfulle ansiktet. Hun titter vekselsvis på Bjelar, pengene hans, den kalde kaffekoppen og tilbake på Bjelar igjen. Da øynene hennes har nådd sitt smaleste, sier hun brått: "JAVEL! Så får det gå for denne gangen!" hvorpå hun bryskt skyfler pengene ned i kassa, og snur seg fornærmet bort.

Bjelar liker å mobbe mennesker, men avstår fra å gjøre det av prinsippielle årsaker. Men han klarer ikke konsentrere seg om avisen denne tidlige høstkvelden. Han tenker på skolesystemet vårt.

Hva kan man forvente at en voksen person skal klare? Hva kommer samfunnet til å forvente seg av deg, når du er ferdig med skolen? Vil du klare å leve opp til det? Er kassa det rette stedet for deg å jobbe, dersom du får svettetokter av å legge sammen 10, 22 og 24?

Bjelar er usikker på prinsippene sine.

Bjelar føler han kunne spart en krone.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende